En mann var på vei fra Jerusalem til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere.

De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at USAs visepresident, JD Vance, kom forbi. Han så ham, gikk utenom og forbi. «Just google ordo amoris», var visepresidentens kommentar til den livløse mannen.

America, eller Norway, first fortrenger den grenseløse solidariteten

Dette er tross alt samme mann som mente paven burde være forsiktig med å uttale seg om teologiens betydning for samfunnet. I 2025 forsvarte han nedleggelsen av USAID med ordo amoris. Beslutningen om å kutte nesten all amerikansk bistand for å bekjempe nød og fattigdom ble møtt med heiarop fra mange kristennasjonalister som vil beskytte kristne verdier. 

sTØTTE uKRAINA

Det kom også en europeisk leder forbi den halvdøde mannen. Hun tenkte nok at hun burde ha stoppet, men gikk likevel forbi. «Jeg har rett og slett ikke tid til denne mannen nå,» sa hun til seg selv. Det var så mange andre ting som bekymret henne: Den nye geopolitiske situasjonen krevde at hun måtte ruste opp og investere milliarder i nye våpensystemer. 

Hun ville, aktverdig nok, støtte Ukraina med våpen i kampen mot Russland, og bosette tusenvis av flyktninger fra krigen i landet. Som lederne i Tyskland, Nederland, Sverige, Storbritannia og Frankrike så hun ingen annen mulighet til å finansiere de økte kostnadene enn å kutte i bistanden til verdens fattigste. 

En utenrikspolitiker kom samme vei. Han så den skadede mannen og gikk rett forbi. «Det er ikke i vår interesse å stoppe opp», tenkte den travle mannen i blå dress. «Vi må bruke energien vår der vårt land har interesser», mumlet politikeren, nærmest for å overbevise seg selv. «Hvis det kan styrke vår sikkerhet og internasjonale posisjon, redusere presset fra flyktninger som ber om beskyttelse eller forebygge sykdommer, så kanskje vi kan stoppe opp. Men vi må slutte å tro at vi kan redde hele verden», sa han mens den sårede mannen lå igjen bak ham. 

«Jeg nekter å bli noen godhetsposør»

En ambisiøs utviklingsminister kom også gående langs veien. «Vi står ved et vendepunkt», sa han. «Den klassiske bistanden er nesten som Titanic. Den har seilt på et isfjell, og synker raskt mens orkesteret spiller ‘Nærmere deg, min Gud’. Ingenting kommer til å bli som før. Nå må vi gjøre alt på en ny måte.»

Han gledet seg til å sette i gang med å snu alt på hodet. Så fikk han øye på den halvdøde mannen i veikanten. «Nøden ser veldig lik ut som den alltid har gjort,» tenkte han. Han ville gjerne hjelpe, det sto ikke på viljen. Men han ble usikker på hvordan man best hjelper på en ny måte. Litt forvirret hastet han videre.

En ytre høyre-blogger kom kjørende langs veien. Da hun kom til den skadede mannen, sakket hun farten. Men han stoppet ikke. «Jeg nekter å bli noen godhetsposør», sa hun til passasjeren sin. «Vi skal liksom vise hele verden hvor flinke vi er, men alle vet at det kun er for å opprettholde det humanitær-politiske komplekset som holder liv i karrierene til Jan Egelander, Hilde Frafjord Johnsoner og Raymond Johansener.» 

Hun trykket ned gasspedalen,og den halvdøde mannen ble liggende igjen i en støvsky. 

En kvinne med et stort hjerte kom ruslende. Hun hadde ofte stoppet opp og hjulpet mennesker tidligere. Hun fikk øye på mannen som lå i veikanten. Impulsen var å stanse, men nå talte hun på knappene. Hun hadde slukt alle sakene i vinter om norske bistandskroner som havnet i lommene på diplomater med høy sigarføring og koblinger til Jeffrey Epstein. «Har egentlig bistandskritikerne hatt rett hele tiden?», spurte hun seg selv. Denne gangen valgte hun å gå forbi den halvdøde.  

INGEN EGENINTERESSE

Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han så inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så tok han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: «Sørg godt for ham. Og om du må legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.» 

Samaritanen stoppet opp. Ikke som en veldedighetshandling, men fordi han gjenkjente den halvdøde mannen som et menneske med samme verdi og rettigheter som ham selv. Han stoppet opp selv om mannen i veikanten var fremmed, og tilhørte et folk som samaritanene levde i dyp mistillit til. 

Samaritanen hadde garantert andre bekymringer, og han hadde ingen egeninteresse i å hjelpe mannen. Han visste heller ikke om han kunne stole på at verten ga mannen de to denarene, eller stakk dem i sin egen lomme. Likevel stoppet han opp. 

Samaritanen er kanskje litt gammeldags. I dag er det universelle menneskeverdet under press. America, eller Norway, first fortrenger den grenseløse solidariteten. Bistanden tar ikke utgangspunkt i at alle mennesker har rett til å leve et liv uten fattigdom, men hvordan bistanden kan styrke våre interesser.

-Internasjonalt engasjement blir mistenkeliggjort som naivitet og «godhetsposering». De som ønsker å diskreditere bistanden, har gode tider. 

oRDENE HAR GYLDIGHET

Bistanden står ved et veiskille. Det er mye vi skal gjøre annerledes i årene som kommer. 

Vi skal flytte makt nærmere dem utviklingen faktisk handler om, de som lever i fattige land og lokalsamfunn. Vi trenger også reformer for å sikre at midlene blir brukt effektivt og med gode resultater.  

Men det er ingen grunn til å endre på verdigrunnlaget. Bistanden må fortsatt bygge på at alle mennesker er født frie og like, med samme menneskeverd og rettigheter. Begrunnelsen må fortsatt være solidaritet med mennesker som lever i fattigdom og ikke får oppfylt sine rettigheter. 

Den gammeldagse samaritanen stoppet opp.