F ATTIGDOMSBEKJEMPER !

– Jeg kan ikke drømme for meg selv, sier Amrita. Hun blir blank i øynene, puster kort og overfladisk og ser ut over juvet og dalen.

Amrita (14) sitter på benken sammen med småsøsknene sine utenfor det rustbrune jordhuset som er hjemmet hennes. Hun bor på landsbygda i Nepal, og har nesten ingenting. Foran huset ligger et stort juv, med en snirklete vei på andre siden. Over huset i samme skråningnen, bor naboen. Det de skal leve av er en liten flis av den jorda vi alle deler.

Det går noen sekunder, øynene er blanke, men hun tar sats:
– Det jeg ønsker overalt i livet er å ikke bli behandlet slik far behandler mor. Han er ikke snill mot henne. Han er alkoholiker. Så jeg må gjøre hva jeg kan for å passe på småsøsknene mine og være her for dem.

Det lille de har er ikke nok til å dyrke mat og leve av. Hun trekker pusten og sukker:
– Mitt aller største ønske er å stå på egne ben. Kunne være selvstendig økonomisk, så jeg kan være trygg og passe på mine søsken. Og på mamma, sier hun med tårer i øynene.

Mitt aller største ønske er å stå på egne ben, være trygg og passe på mine søsken. Og på mamma.

Livsmestring

For et halvt år siden ble moren ble overtalt til å la Amrita bli med i en livsmestringsgruppe for tenåringer, Sjef i eget liv – Samvad. Det er stedet der Amrita får litt fred og kan lære å ta omsorg for seg selv, ikke bare alle andre. For allerede nå kan hun risikere å bli giftet bort. Men jentene hun er sammen med i Samvad-gruppa står sammen og vil bidra til at hun unngår det.

Vi har altfor lite

 – Det er sant det hun sier, sier moren Mansara (34).

– Min mann er møbelsnekker. Men fordi han er alkoholiker bruker han opp pengene på å drikke. Derfor har vi alt for lite, og vi har det veldig vondt. Det er ubeskrivelig vondt å ikke ha nok til barna du elsker, forteller Mansara.

Hun hørte om en gruppe kvinner som gikk sammen for å spare og gi hverandre hjelp og lån når det trengtes.
– Hun som arbeider med dette, så at vi hadde det vondt og spurte om jeg ville være med. Det er ikke lenge siden, og det kommer til å bli helt avgjørende for oss, sier Mansara.

– Jeg har jo ikke akkurat mye å spare, så jeg har fått støtte til en liten tomatproduksjon, der oppe, sier hun og peker på den lille jordlappen rett overfor oss, med et rammeverk som støtter opp tomatplantene.

– Det gikk ikke så bra i år, men jeg håper at det vil gi oss litt inntekter etter hvert. For tre måneder siden skadet jeg foten min og kunne ikke gå ordentlig. Da foreslo Amrita at hun kunne slutte på skolen for å hjelpe meg. Men det ville ikke jeg. Jeg vil at hun skal få gå på skole, så hun en dag kan bli selvstendig og få en bedre jobb enn meg, sier moren.

Amrita (14) forteller: 
Det startet med at en av ungdommene som koordinerer Samvad kom hjem til oss.  Hun snakket med mamma og sa at jeg kunne bli med i en Samvadgruppe. Mamma var skeptisk først, men så ble hun positiv.

Nå har jeg vært med i Samvad i 6 måneder. Jeg syns det er fint!  Jeg har fått mye mer forståelse for foreldrene mine og er mer kjærlig mot søsknene mine. Jeg har to søstre og en bror. Jeg er eldst, så jeg har mye ansvar.

Før jeg går på skolen står jeg opp og feier gårdsplassen, tar fjøset, henter vann og lager mat til småsøsknene mine. Mamma tar med seg geitene og går ut på markene om dagen.

Når jeg kommer hjem fra skolen, tar jeg geitene inn i fjøset og lager ofte middag. Etter det kan jeg gjøre lekser mens mamma overtar, forteller hun.

Jeg liker best skrive- og lesefagene på skolen og har et dikt som er en liten sang som handler om alle de små bekkene som renner fra Himalaya. Nedover i dalen møtes de og blir til større bekker og lager en fin lyd i landsbyen til de når sammen i en bred elv.

Jeg kan tenke meg å bli lærer, men det jeg håper på er å få gå to ekstra år på skolen, så jeg får 12 år.

Mansara (34) forteller:

Jeg liker godt å være med i spare- og lånegruppa. Vi er 17 kvinner, og vi støtter hverandre. Jeg har lært om helse og skole og hvordan det kan hjelpe barna. Før hadde vi ikke kontakt med andre og ikke tilgang til det sosiale i bygda. Nå har jeg litt sparepenger og kan ta opp lån om det trengs. Det er så lettende. Nå har vi våre egne penger.

Jeg hadde ikke noen mulighet til inntekt, og vi hadde ikke nok. Om vi måtte kjøpe noe av det vi trengte på markedet, hadde vi ofte ikke penger, siden mannen min er alkoholiker og bruker pengene på det. Nå har jeg tomatproduksjon, men siden jeg ble skadet for tre måneder siden, ble det dårlig avling i år. Men det vil ta seg opp.

I spare – og lånegruppa har jeg lært at også vi kvinner må ha vår egen selvstendighet. Og at vi må stå sammen. Det er ekstra viktig for meg som har en mann som bruker pengene på alkohol. Nå er jeg litt mer håpefull. 

Alle foto: Geir Ove Pedersen, Strømmestiftelsen